Flater av frosset lys
- Jeg så blått langt borte, forteller Marit Aanestad. Det hun fant var et stykke plast, blåst over stranden av vinden. Et stykke verdiløst materiale, med en fargeverdi kunstneren hentet med seg til atelieret. Gjenstanden var kastet, overflødig. For Aanestad ble den essensiell.
Dette er hennes metode som kunstner; Å finne, samle, for så å anvende. Oppdagelsen av et hus med en klassisk proporsjonert form, en distanse som beskriver hennes egen høyde og bredde, følelsen av et materiale, biter av transparens – og altså farge.
Kassert pleksiglass. Kveiler av metallbånd. Plastledninger. Alt dette. Materialene er funnet og lagret, gjerne over lang tid. Kanskje ble de glemt av kunstneren, for deretter å bli gjenfunnet etter flere år. Gjennom denne tiden på lager, ved modningen av Aanestads tanke, oppstår ny mening, andre utsagn.
Hva finner Aanestad når hun ikke leter? Hva gjenkjenner hun ved et tilfeldig møte med en farge eller et materiale? Hva i henne berøres, siden hun oppsøker og innlemmer det i et kunstverk?
Marit Aanestads arbeider blir til ved nitid planlegging – og gjennom intuitiv improvisasjon. Ved varsom manøvrering gjennom kaos. Objektene viser få spor etter kunstnerens hånd, i stedet konsentrerer hun seg om å velge ut materiale, bearbeide det og sette det sammen. På denne måten skaper hun spenningsfelt mellom visuell og kognitiv persepsjon. Mellom fysisk materiale, farge og lys - og inntrykket verket gir betrakteren.
Det er som om kunstneren vil vise oss at enhver tanke har sin form, og at denne formen kan bestå av fragmenter. Det usorterte kan konkretiseres, deler kan finne sammen i nye konstellasjoner – gis ny verdi. Ingen ting oppstår av ingenting, ingen ting blir til ingenting.
En linje går fra denne utstillingens skjøre fargespill til amerikanske vestkystkunstnere som Helen Pashigan og James Turell, i Light and Space-bevegelsen på 1960 og 70-tallet. Selv om Aanestad ikke bruker kunstige lyskilder som formgivende element, fokuserer også hun på hvordan geometriske figurer og lys påvirker rommet og betrakterens opplevelse. Også Aanestad bruker lys som grunnmateriale i sin forskning, og skaper eteriske verk av rester av industriavfall og materialer.
I utforskingen finnes et slektskap med Ludwig Wittgenstein. Som han, utvikler Aanestad en ”fargebegrepenes logikk”, som især kommer til syne i collagene. Hun filosoferer over fargens opasitet, dens evne til å påvirke andre objekt, til å gi eller oppløse form. Vi kan gjerne spørre hva som betinger hva i hennes skulpturer. Avgjør fargen objektets form, eller gir den fysiske gjenstanden form til fargen? Har disse objektene en eksistens uten farge og lys?
Aanestad skaper geometriske former hvor de skimrende flatene er satt opp mot hverandre i en nesten vektløs balanse. I berøringspunktet møtes fargene og nye oppstår. Verkene framstår som undersøkelser av egenskapene til lys i fast form, strukturert og konsist. Frosset lys som kaster ekko av form og farge ut i rommet, og definerer det ut fra hvordan vi beveger oss.
I noen arbeid yter metallbånd eller plastwire motstand mot denne utflytningen av farge og lys. Båndene innskriver trekanter og kvadrat i sirkelen. I symbolet for det uendelige finner du yttergrensene for objektet. Men bare formen lar seg innskrive. Verkets essens unnslipper og kommer oss i møte, blir noe udefinert esoterisk. En transparens i sterk kontrast til de hermetisk lukkede objektene som Aanestad også er kjent for.
Et sensuelt utropstegn lyser rødt og forførerisk mot oss i utstillingsrommet. En transformasjon har funnet sted fra noe forkastet til noe begjært. En optisk fristelse er skapt av kassert industrimateriale, hvor myke strøk har møtt harde flater. Glassbautaen har gjensvar i en mindre fargesterk søster, og en dialog oppstår mellom like former med svært ulike utsagn
Collagene har en annen dynamikk enn objektene. De framstår som todimensjonale eksperiment, der nye fargekonstellasjoner framkommer når delene overlapper. Nye spenninger oppstår når vi skifter ståsted. Men på en annen måte enn når vi beveger oss rundt de tredimensjonale objektene, som lekent endrer form når vi betrakter dem fra nye vinkler, og hvor nye, geometriske former oppstår i mellomrommet mellom objekt og rom. På tross av collagenes tilsynelatende stillstand, har de i seg en mulighet til endring som objektene ikke har. De kan regrupperes i nærmest uendelige kombinasjoner, og dermed har de også i seg et potensial for ny form, farge og mening.
I det avgrensede utstillingsarealet improviserer Aanestad med lys, form, farge, flate og romlighet. Hun ser på hvordan lys kan forsterke eller løse opp. Hvordan metningen av en farge kan dempe eller forsterke lys, hvordan penselen kan føres for å gi fargen liv og innhold. Hun viser oss geometriske sammenstillinger, men samtidig nonfigurative, tredimensjonale glassmalerier. Dermed konnoterer objektene også en åndelig dimensjon, og en dialog mellom det materielle og immaterielle oppstår.
Dette er vitenskap om forholdet mellom materiale, farge og transparens.
Dette er alkymi.
Karin Sunderø
September 2013